Hverdagsdømming

• ^{Har du tenkt at du er redd for å bli avslørt som en som egentlig ikke kan tingene sine?}
• ^{Tenker du på hva andre må tro om deg?}
• ^{Er du usikker på om meningene dine er riktige?}
• ^{Dømmer du lett andre?}

Det er ganske vanlig å komme innom slike spørsmål gjennom livet. Dessverre er det blitt ganske vanlig å streve med disse tankene i det daglige.

Det er dette jeg vil til livs!

Jeg opplever ofte i enkelte hjem, på arbeidsplasser og i venneflokker at dømming er en del av den naturlige praten. «Åh, så du henne, eller? Er det mulig å kle seg sånn?».

Baksnakking av ledere i lunsjpausen på jobben er tilgivelig. De tar avgjørelser som i noen grad forkludrer arbeidsrutinene dine og det skal prosesseres. Det er vanskelig å snakke om det som skjer på jobben med de hjemme, kanskje. Da er det i lunsjpausen med folk som vet hva du snakker om, og som er fortrolige, det skjer. I Ledervegledning lærer jeg bort at det å bli baksnakket er en naturlig del av jobben. Du kan umulig alltid være populær!

I venneflokken, mellom kolleger eller i familier er det mindre tilgivelig.

Dessverre skjer det ofte, likevel. Jeg jobbet en stund i et prosjekt i offentlig sektor. Første dagen på jobb tok jeg med en kaffekopp og satt meg sammen med en avdeling som hadde samlet seg til morgenkaffe. Etter hilserunden begynte småpraten og det var ikke lenge før alle stakk hodene sammen og snakket litt lavere om en kollega som satt bare noen dører bortenfor. Helt usjenert av meg som et ferskt tilskudd i organisasjonen ble det greid ut om dennes væremåte, takling av jobb og mye annet negativt. Etterpå var det politikerne i etasjen under som fikk unngjelde. Det er mer tilgivelig. De går i samme kategori som ledere, så jeg mener det er mer tilgivelig.

Likevel, dette fortalte meg blant annet:

• Baksnakking og dømming har foregått lenge. Først begynner det med fortrolige samtaler og etter hvert som flere og flere er med på leken blir det vanlig å ta det opp i plenum som her.
• Det er minst et signifikant menneske på avdelingen som har en giftig væremåte.
• Teamfølelsen i avdelingen er brutt.
• Avdelingen har ikke lenger en kultur, mer en ukultur.
• Antakeligvis svakt lederskap, uformelle «ledere» har overtatt det meningsbærende.

Dette var ment som et eksempel på hverdagsdømming. I dette tilfellet manglet det leder i avdelingen og ukulturen hadde hatt fritt spillerom en god stund.

I konsekvens av dømmende omgivelser, og gjerne kombinert med en noe slitt selvfølelse, vil man lett kunne stille spørsmålstegn ved seg selv også. Du tenker kanskje i stille stunder at dersom de snakker sånn om en på jobben, hva sier de når jeg er borte? Er jeg egentlig bra nok? Kanskje har du dårlig samvittighet oppå der igjen fordi du lar en giftig person snakke ned noen du ikke har noe i mot fordi du har vanskelig får å si nei?

En skurrende usikkerhet blir hengene klamt over deg i det daglige. Det er her Endringsvegledning kan hjelpe deg.

Andre eksempler kan være familier som henger ut andre familier (og barn!), også mens barn og ungdom hører på. Jeg er selv mor og har hatt nærkontakt med ulike foreldre/familier i datterens oppvekst. Det er hjerteskjærende å høre på dømmingen som kommer nesten som et naturlig samtaleemne når man møtes over barna, mens barna er i nærheten. Sedvane eller lav selvfølelse, spør jeg.

Jeg gjør mitt ytterste for ikke å dømme eller snakke negativt om et annet menneske, men jeg greier det ikke alltid. Jeg har vokst opp i et hjem der dømming var dagligdags, dessverre, så det har ligget i habitus lenge hos meg, før jeg våknet opp og forsto hvilken makt jeg har i ordene jeg velger å støtte. Hvis noen opprører meg sterkt, gjør noe hemningsløst som går ut over andre glipper det dømming ut av meg også. Når følelsen har lagt seg og jeg får tenkt meg om forsøker jeg å tenke at det er personens handlinger jeg ikke likte. Personen selv har sin egen oppfatning av fakta og beveggrunner jeg ikke vet noe om. Jeg kan velge å konfrontere personen eller holde munnen lukket.

Når et giftig menneske med lav selvfølelse hvisker dømmende ord om en kollega inn i mitt øre svarer jeg med at jeg ikke er komfortabel med sånt snakk. Det har gjort at jeg har spist mang en lunsj på eget kontor, i selskap med den ene jeg vet jeg alltid har det bra med; meg selv. Det er befriende å slippe all negativitet, sa min mentor til meg den gangen jeg gikk i Endringsvegledning. Etter en del arbeid kan jeg skrive under på at det stemte!