Kunsten å endre matvaner i plenum

Sammenhengen mellom selvfølelse og mestring i matendring

Hvis du inngår en avtale med deg selv om å endre kostholdet, enten det er fordi du har blitt syk som meg, eller du ønsker å hjelpe kroppen på best mulig måte til å være frisk, kommer du mest sannsynlig opp i ubekvemme situasjoner. Det beste eksempelet er vel familiemedlemmer i de eldre rekker. Kanskje bestemor arrangerer selskap slik hun alltid har gjort det og du vet det blir spørsmål rundt dietten din når du takker nei til klassiske kaker med melk og gluten.

Det skal litt teknikk til for å unngå de klassiske fellene.

Bestemor har altså bakt, dere er pyntet i finstasen og skal til å sette dere til bords; på bordet står bløtkaken hun har strevd med og gleder seg til å dele med dere alle. Du, på din side, har inngått en avtale med deg selv om å spise et mindre belastende kosthold.

Hundrekroners-spørsmålet er da: hva er viktigst? Bestemors følelser, gruppepresset fra foreldrene dine som ser litt korrigerende på deg eller din avtale med deg selv?

Uten å tenke seg om vil de aller fleste kaste egne prinsipper på båten for å unngå bestemors fortvilte uttrykk i øynene mens hun toer sine gamle hender sammen og sier:

Om å sette gode grenser for familie og venner

Det er ingen god følelse å komme i bursdag til en eldre slektning som har styret og bakt, kanskje laget mat også, så kommer du og sier nei takk. Slektningen vil jo sette pris på deg ved å by deg noe godt, og det blikket når hun forstår at du kun kommer til å spise et eple eller en banan, mens gjestene koser seg med bløtkake, er ikke godt. Hjemme i sengen etter et selskap som ble litt mindre hyggelig for bestemor på grunn av deg og dine prinsipper kan rive litt i hjertet. Hadde du hatt sykdom å gjemme deg bak, hadde det vært så mye enklere, ikke sant?

Det er her selvfølelsen dukker opp som et styringsredskap i vanskelig vær;

er du trygg i deg selv over valget du har tatt, ringer du bestemor i forkant og spør høflig om du kan få låne et lite fat til din egen kake sånn at også du kan kose deg sammen med henne. På denne måten kan det hende selskapet blir vellykket likevel. Kanskje det blir litt snakk om at du har en egen liten kake, men du bestemmer helt selv hvor mye du ønsker å dele om akkurat dette.

Igjen, er det selvfølelsen som kan være et redskap for deg. Du sier kanskje; «Det er en diett jeg prøver ut, bare», og det holder i massevis. Så spør du i samme åndedrag tante om hvordan det går i hagen hennes eller hvordan en nevø eller niese gjør det på skolen, og vips er samtaleemnet over til noe annet.

Manipulering, sier du? Vel, det trengs i noen familier. En vanlig familie har både gode og dårlige elementer. -Og ja, jeg mener mennesker når jeg sier elementer. Noen har god selvfølelse og vil akseptere deg og dine valg uten å tenke mer på det. Kanskje stille et undrende spørsmål på høflig måte og akseptere hva du enn velger å svare på det.

Andre mennesker har det ikke bra med seg selv og liker å pirke på andre. Dette kan være fordi de ønsker å gi seg selv følelsen av at det er noe galt med andre.

Du vil kanskje få et pirkespørsmål fra en kusine eller fetter; «hva er det for noe da? Ikke spise melk og sånn? Herregud, altså, det er en trend bare for å gjøre seg interessant, ikke sant?»

Sier den yngre slektningen og sjekker med blikket om andre er med på notene. Et høflig nikk fra en puslete, kanskje også litt døv tante kan fyre opp videre og kanskje får h*n selskapet til å le sammen av din beslutning. Dette er ugreit. Nå vet du at du er i en familie med dysfunksjonelle elementer og noen timer med Endringsvegledning kan gi deg redskapene som holder dette på trygg avstand.

Du bestemmer hva du vil dele og når du vil dele det.

Du har flere muligheter i en sånn situasjon. Det ene er å begynne å forsvare seg, lekse opp med forskning og kaste seg ut i en diskusjon med folk som ikke bryr seg likevel. Skandinavene er indoktrinert med at melk er bra for oss, og de fleste leger er enig, enn så lenge. Denne diskusjonen taper du, garantert. En med lav selvfølelse går ofte i denne fellen.

Den andre muligheten, når selvfølelsen er trimmet og god, er å smile til den som nettopp skåret et billig poeng på dine valg, og din integritet, og som føler seg bittelitt bedre en stakket stund, og å gjøre et nytt skifte. Snu deg vekk fra den som åpenbart mangler takt og tone, spør en av gjestene som du vet litt om, eller som du kjenner ekstra godt, om noe du vet vedkommende liker å snakke om. Den du spør vil forstå intuitivt at du høflig, men bestemt ikke lar deg dupere av en negativ «viktigpetter», og at du ønsker å dreie snakken en annen vei.

Hvis dette ikke går og «Viktigpetteren» fortsetter å ralle om dine personlige valg, ja, da er det på tide å gi vedkommende mitt visittkort og si lykke til. I mellomtiden gjentar du bare blidt «Det er bare noe jeg prøver ut» og går en tur på do.

Her må selvfølelsesarbeid til!

Velkommen til meg!